Frimureriet og de skjulte makteliter(1)

Hei
Jeg deler ikke 100% skribentens sammendrag av forfatterens bok, ei hans politiske idelogi.
I krig vil man alltid finne fiender som man kan dele innformasjon med og sammerbeide med får å knuse samt avsløre udyret som lusker rundt og terrorisere sivilbefolkningen,ikledd julenissedrakt.

Dette er desuten et boksammendr og forfatteren er Nasjonalist og NSer.
Men det er bokas innhold som er svært viktig og ikke Ideologien til Erlend som har skrevet sammendraget. Carl Andreas Hope Rydsaa


Den grusomme sannheten om våre politikere og "besteborgere". I disse bøkene får du virkelig servert sannheten om de som er satt til å ivareta vår nasjon og folks rettssikkerhet.

Frimureriet og de skjulte makteliter

Bind 1 og Bind 2, til sammen 710 sider

er skrevet av Erik Rudstrøm, med forord av professor emeritus Edvard Vogt.

Hvem skulle tro at norsk fagbevegelse og arbeiderpartiet har fått retningslinjene for sitt politiske arbeid fastlagt av Sions Vise Protokoller, et omdiskutert skrift som ble utgitt for hundre år siden. Ingen vil vedkjenne seg forfatterskapet til dette skrift. Det er en lærebok i hvordan man skal gå frem for å erobre all makt i verden, økonomisk så vel som militært.

.
Her kan dere laste ned bøkene i pdf format.http://norgespartiet.no/images/dokumenter/Rudstrom_1-2/00_Rudstrom_bind_1/



Og her kan du laste ned Bind ll i pdf format.http://norgespartiet.no/images/dokumenter/Rudstrom_1-2/000%20Rudstrom%20bind%202/

Forbryterstaten Norge Erik Rudstrøms bok om "frimureriet og den skjulte maktelite" del 1


Første utgave av denne boken (i to bind) utkom i 2003, siste i 2005. Det er en meget verdifull bok hvor mange opplysninger om hva som egentlig foregår i politikk og "rettsvesen" er samlet. Den mest verdifulle del av boken er utvilsomt den som ligger Rudstrøms personlige erfaring nærmest: politiske, industrielle og rettslige forhold i etterkrigstidens Norge. Han er på sporet av det som virkelig betyr noe, den skjulte politikk og historie, den hemmelige maktutøvelse, de sanne sammenhenger. Dette er helt i Solkorsets ånd. Den eneste vei til frihet går tvers gjennom all svada, vanetenkning og demagogi; bare sannheten frigjør. Han nøster opp mange viktige ting; viktigst synes meg innsikten han gir i etterkrigstidens økonomiske politikk i Norge som iverksettelsen av den hemmelige verdensregjerings plan skissert i Sions Vises Protokoller (SVP). At han finner frimureriet å være drivkraften og SVP programmet bak utviklingen utsetter ham for den sedvanlige stigma om konspirasjonsteori og antisemittisme. Det tjener ham til ære at han ikke har veket for å trekke de slutninger hans forskning har ført frem til, uten hensyn til hvordan disse blir mottatt av allmenheten. Sannhetssøken forutsetter ære. Den uærlige streber etter å være de mektige til lags, gjøre seg populær og salgbar. Rudstrøm tar ærens vei, tar tyren ved hornene. Han gjør det som er rett uten hensyn til følgene for ham selv. Han bryr seg ikke om at de mektige utmaler ham som en hysterisk konspirasjonsteoretiker og dommedagsprofet. Det hører til deres maktteknikk. Frimureriet har alltid møtt avsløringer med forsøk på å fremstille forskeren som utilregnelig eller uvederheftig eller drevet av hat og fordommer. Det har omgitt seg med en vollgrav full av karakterdrepende syre slik at angripere ser sin karakter etset i oppløsning i den "virkelighet" allmenheten er programmert med.


Rudstrøm er ikke nasjonalsosialist, men hans oppgjør med frimureriet fører ham frem til noen av de samme innsiktene som NSere vant seg for mange år siden. Han er folkelig, står på folkets side, men er ikke helt fri i ånden. Han ligger under for demonsynet på fascisme og "nazisme" og kommer ikke løs fra det til tross for at han har oppdaget frimureriets ondskap. Jøder og frimurere var det som brygget giften som gjør det umulig for Rudstrøm og folk flest å forholde seg saklig forskende til NS. En mann som har fått øynene opp for hva frimureri egentlig går ut på burde ransake alle politiske og historiske dommer som frimurersk påvirkning har forført oss til. Men så dypt graver ikke Rudstrøm. Han er blitt fiende av frimureriet og holder likevel hardt på gamle fiendebilder som frimurersk løgn avlet. Stundom kommer han selvmotsigelsen så nær at man undres over hvordan han kan unngå å se den. Han er klar over at fascismen og NS forbød frimureriet og at NSere kjempet mot det gjennom mange år, og likevel mistenker han ikke at skrekkhistoriene om NS stammer fra den makt han har påtatt seg å avsløre og som NS' nederlag i annen verdenskrig ga fritt spillerom.


Årsaken til det er at han er fanget av de jødiske ideologiene, særlig av en kullsviertro på demokratiet og liberal lov og orden. For all den ondskap han ruller opp og som frimurermakt voldte finner han ikke annet botemiddel enn bedre demokratisk kontroll, strengere håndhevelse av lovene. Når han finner noe som Stortinget ikke kjente til, ikke hadde godkjent, gjør han et stort nummer av det. Når han finner en lov som er brudt utbryter han i triumf: se her, alt som skal til er at lovene håndheves! Han sitter i sin livsløgns fengsel og aner ikke at den kommer fra fienden han bekjemper og gjør ham avmektig i motstanden. Mutters alene slåss han mot en global organisasjon med millioner av medlemmer i samfunnstoppene og uendelig kapital i ryggen, og det demrer ikke for ham at slik kamp er håpløs. For å kunne kjempe med håp behøver verdens folk egne organisasjoner. Rudstrøm ser vel folkets organisasjon i de demokratiske institusjoner, men Stortinget er ingen organisasjon; et demokratisk parti eller fagforbund er heller ingen organisasjon; de er bare arenaer og medier som virkelige organisasjoner kan arbeide gjennom. Et demokratisert folk har ingen egen organisasjon og ledelse, det er bare en masse av individer. I vårt demokratiske samfunn ser vi tragisk ærlige, idealistiske og dyktige menn som Rudstrøm, som skulle ha vært våre førere slik at de kunne utrette noe på folkets rygg, stå alene og maktesløse som støvfnugg blant støvfnugg. Hvorfor fører ikke Stortinget den kontroll Rudstrøm etterlyser? Hvorfor håndhever ikke domstolene lovene og skiper rett? Hvorfor gjør ikke regjeringen noe for det norske folk? Så lenge vi har hatt demokrati har de ikke gjort det.


Det er et intellektuelt problem mange av oss strir med og ikke finner løsningen på. Rudstrøm har en sterk aversjon mot autoritær makt, oppnevnelse ovenfra, og ser ingen annen løsning enn demokratisk valg nedenfra. Han blir således sittende fast i formsaker. Det som betyr noe er at den rette mann er vår fører; hvordan han blir det er likegyldig. Kanskje kan han bli valgt, slik Hitler ble, kanskje må han ty til vold, slik mange av våre konger måtte. Han må bruke midlene som fører til målet. Oppnevnt ovenfra kan den øverste leder i alle fall ikke bli! Den ubevisste materialisme som Rudstrøm deler med så mange mennesker nå til dags gjør at han ikke forstår annet med myndighet enn makt. For oss NSere er myndighet et sedelig begrep, noe som vokser naturlig frem av en manns karakter i organisk samliv med folkefeller. Det er et sedelighetskrav at makt skal følge myndighet, men ingen nødvendighet. Hvor så ikke skjer har vi diktatur - vilkårlig, uansvarlig makt. Demokrati er den værste form for diktatur fordi det også er et folkebedrag som effektivt beskytter diktaturet mot å styrtes.


Demokrati-tilbedelsen er en hypnotisk tilstand som utelukker enhver ransakende tenkning. Demokratiet blir aldri diskutert, det blir bare forutsatt som det eneste riktige akkurat slik det er i dag. Et opplagt spørsmål som aldri stilles er hvorfor det er så lite av det. Ta Rudstrøm, som bekjenner seg til valg nedenfra, hvorfor krever han ikke mer av det? Vi får bare lov til å velge mellom noen få partier og noen få toppkandidater; valgfriheten er meget beskjeden, det meste i demokratiet slik vi kjenner det skjer ved oppnevnelse, som Rudstrøm finner så forkastelig. Vi skulle kunne velge stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og dommere direkte blant alle landets voksne borgere. Vi skulle kunne gå videre og ha folkeavstemning om hver eneste lille sak som kommer opp til behandling. Teknisk sett er det lekende lett å gjennomføre nå i data- og nettalderen. For å stemme er det bare å logge inn med koder akkurat som når du leverer selvangivelsen til skatteetaten: du søker på navn eller personnummer og klikker på den rette. Ferdig! Like lett kan du stemme i sak: Hvor skal hovedflyplassen ligge? Hurum eller Gardermoen. Vannlinje eller fjellinje? Innvandring eller ikke? Norge ut av EØS? Ja eller nei. Hvor høy skal renten være? Her kan du fritt taste inn et positivt heltall (0 medregnet). Renten blir gjennomsnittet av alle tall som stemmeberettigede har foreslått. Hvis valg nedenfra betyr frihet og folkestyre så må dette være drømmen. Faktisk foretrekker vi dette fremfor det system vi har nå.


Vi skulle kunne utvide den mengde av spørsmål i samfunnet som avgjøres ved folkeavstemning. Hvem skal være sjefredaktør i den og den avisen? Hvem skal være konsernsjef i Statoil? Hvilke programmer skal sendes på de ulike fjernsynskanalene? Hvem skal ha hvilken stilling til hvilken lønn? Vi kunne avskaffe dommere og dømme alle tiltalte direkte ved folkeavstemning. Bare fantasien setter grenser. Vi kunne vel nesten gjøre statsmenn overflødige.


Den som tror på demokratiet kan vanskelig innrømme at det kan oppstå en skjult maktelite i systemet. Hvordan er det mulig? Vi velger våre representanter, de velger sine, og vi kan når som helst vrake dem vi ikke er fornøyd med. Rudstrøm påpeker at det sitter embedsmenn i systemet som ikke er valgt. Ja, men da velger vi stortingsrepresentanter som vedtar nye lover om at alle skal velges. Det er som fot i hose, ikke sant? Hvis velgerne hadde vært frie i ånden kunne dette nok ha virket tålelig bra. Det ville i alle fall ha knekket den skjulte maktelite, og det er det viktigste. Men det er ikke slik demokratiet fungerer. Folk stemmer som de er programmert til å stemme, de eier ikke sine egne tanker.


Rudstrøm kom til bevissthet om frimureriets skadelige innflytelse en gang for mange år siden da han havnet i en arvetvist. Han oppdaget at mange av aktørene i "rettsvesenet" er frimurere og at de hjelper hverandre og fremmer frimureriets mål i strid med all lov og rett og med alle skitne metoder. Selv hans egen advokat var frimurer og hun samarbeidet med hans motstander! Vi kan av egen erfaring bekrefte den tilstand av rettsløshet som råder i norske domstoler. Rudstrøm fant at advokater og dommere gjorde seg skyld i brudd på en rekke straffelover og han anmeldte dem. Anmeldelsene ble henlagt uten etterforskning. Han klaget. Klagene ble avvist uten begrunnelse. Han gikk videre, opp i departementene, til riksadvokaten, Stortinget, Høyesterett, Strasbourg - man må nesten le av det hele. Hva tror du kom ut av det? Han ble blankt avvist på alle hold uten merkbar saksbehandling eller forføyning. Overrasket? Han kjempet heltemodig for sin rett i den skjulte maktelites forbrytervesen hvor det ikke finnes noen rett.


Dette ga støtet til forskning. Hvor går grensene for frimurerordenens makt? Hva er dens politiske vilje og program? Hvordan har den gjort seg gjeldende i norsk politikk og norske domstoler? Hvordan har den formet historien i verden? Rudstrøm tar i to bind opp mange av de viktigste sakene fra etterkrigstiden. Han er ikke like grundig i alt. Hans sterkeste side er klart norske forhold som han selv har vært borti. På grunn av sin liberale holdning er han ikke i stand til å se noe vesentlig galt ved frimurerdommen, frimureriets tankegods; flere steder må han prøve å forklare "brødres" åpenbart kriminelle virksomhet med at de er falske frimurere som misbruker ordenen. Dette skjemmer ikke opprullingen av frimureriets gjerninger så langt aktørene står oppført i matrikler publisert for "de profane", altså allmenheten. Men vi må gå ut fra at disse er sensurert og at nøkkelpersonene ikke står der. De er kanskje ikke formelt opptatt i en loge i det hele tatt. Vi vet at det finnes personer i de høyeste gradene som aldri setter sine bein i en loge. Det er fordi logen er et verksted hvor de råe steinene skal hugges til perfekte kuber. Er man allerede en "perfekt kube", altså gjennomsyret og besatt av murerånden, har man ikke noe der å gjøre. Da blir man brukt som politisk agent for å fremme frimureriets hemmelige mål. De kunstige jødenes makt lar seg derfor ikke måle ved matrikler; man må kartlegge frimurerdommens utbredelse. Det kan ikke Rudstrøm gjøre, for han er selv påvirket av den. Hans utredning er hemmet av denne brist, men han synes å ane at makten strekker seg lengre enn matriklene tilsier.


Rudstrøms hovedinnvending mot de symbolske murere er at medlemskapet i ordenen pålegger dem blind lydighet mot dens øvrighet i alle saker, ikke bare i saker som alene angår frimureriet. Den som går inn i logen og avlegger eden sviker med det alt og alle han skylder troskap, det egne folk og fedrelandet. Dette er desto alvorligere ettersom mange av de rikeste og mektigste menn i verden er med. Rudstrøm har skjønt at de symbolsk omskårnes politiske mål og midler er sataniske som trukket opp i SVP. "Brødrenes" kriminelle gjerninger er altså forståelige.


Har Arbeiderpartiet (Ap) og Landsorganisasjonen (LO) i etterkrigstiden vært logens politiske fronter? Rudstrøm peker på et nært samarbeid dem i mellom. Han greier å dokumentere en avtale fra 1935 mellom Nygårdsvold og andre Ap-topper på den ene siden og en hemmelig maktgruppe på den andre hvor frimurere deltok. Hele generalstaben var dengang medlemmer av ordenen. Under krigen korresponderte den såkalte "hjemmefrontledelsen" med den flyktede Nygårdsvold-regjering i London og krevde en autoritær styreform i norske kommuner etter krigen. Denne gruppe, som mange hjemmefrontmenn ennå i 1945 ikke visste eksisterte, var frimurersk og besto formodentlig alt før krigen. Dens rollespill som hjemmefrontledelse var en slu manøver for å komme i posisjon til å tilrive seg makten etter Tysklands forutsette nederlag. Den forberedte et murerdiktatur etter krigen, vel i form av kommunisme tilsluttet Sovjetsamveldet. Rømlingene i London ga etter for gruppens krav. At vi ikke fikk kommunisme i landet i 1945 skyldes energisk innsats fra andre krefter her hjemme. I maidagene var dette ennå Wehrmacht og Nasjonal Samlings menn. Da de var satt ut av spill overtok andre ansvaret for å motstå de fedrelandsløse kunstige jødenes maktbrunst. Rudstrøm trekker frem menn som Nils Trædal og Gabriel Moseid (Bondepartiet), Edmund Haug og Olav Versto.


Det forbauser ikke oss at Ap og LO har et forhold til logen. Sosialdemokratiet ble unnfanget blant jøder og i logen og bemektiget seg med sin marxistiske holdning tidlig arbeiderbevegelsen. Ingen av dets opphavsmenn var arbeidere. De sosialdemokratiske "arbeiderpartiene" er ikke arbeiderpartier i vanlig forstand; man mener det symbolske arbeid som hemmelig planlegges i logene og bare kan forstås i sammenheng med frimureriet. De ekte gojim-arbeiderne som slåss for disse partiene er nyttige idioter. Ap har iverksatt mye av frimureriets politiske plan som nedfelt i SVP, og SVP er retningslinjene for det videre arbeid. Rudstrøm følger inngående noen av utviklingslinjene i norsk etterkrigspolitikk og påviser dette. Temaene er økonomisk erobring av vårt land og nedbygging av rettsstaten. Han er særlig opptatt av inflasjons- og spekulasjonsøkonomien som skjøt fart fra begynnelsen av 1970-tallet med nyliberalismens oppkomst. Inflasjonspolitikken ble innledet straks etter krigen, men den ble holdt i tømme frem til da. Med denne politikk og fri flyt av kapital fra utlandet føres velstanden ut av landet og fattigdommen vinner innpass. Dette er helt i tråd med SVP's anvisninger. Rudstrøm sporer SVP-politikken på det økonomiske område tilbake til vedtaket om omsetningsavgiften av 1935, sannsynligvis det første betydningsfulle samarbeidsprosjekt mellom frimureriet og Ap som kan påvises. I 1970 ble den erstattet av merverdiavgiften (momsen) som ble lagt høyere. SVP foreleser om momsen den 20. dag.

erlend@solkorset.org

kilde http://www.solkorset.org/politikk/Norge/rudstrom1.xml

Orginal kilden ligger her http://www.grunnlovens-vektere.com/html/rudstrom.html 


Se disse filmene


Per Aslak 
Erstresvaag holder foredrag om makten bak makten http://www.youtube.com/watch?v=ojxyOpNwwNw

Siv Jensen at the Bilderberg meeting http://www.youtube.com/watch?v=nlAuJp7lO_0&feature=related

Per-Aslak Ertresvåg: SOV, mitt lille Norge (2008) Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre

Per-Aslak Ertresvåg: SOV, mitt lille Norge (2008) Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre Versjon: 14. desember 2008 Ertresvåg Innledning. Per-Aslak Ertresvåg (f. 1931) fikk i mars 2006 utgitt den første norske boken om New World Order (NWO)-kabalen, dens historie, konspirasjoner og mål: Makten bak makten (Koloritt Forlag). Bokens Del 1 beskriver det euro-amerikanske oligarkiet – ledet av Rothschild-dynastiet i Europa og av Rockefeller-dynastiet i USA – og de viktigste NWO-institusjoner som har styrt Vestens historie de siste hundre årene. Bokens Del 2 er mer spekulativ, og består i dykk ned i diverse komplotter, trender og samfunnssymptomer som forfatteren mener at NWO-kabalen står bak. Boken har en journalistisk form, det er ingen akademisk avhandling. Ertresvåg har i over 50 år vært pressemann. Han har bl.a. vært politisk medarbeider i VG, korrespondent i Brussel under EF-forhandlingene 1970-72, senere medlem av Korvald­regjeringens infogruppe om EF, og redaktør av Venstres Pressekontor der han startet ukeavisen Vår Fremtid. Han bygde opp og ble sjefsredaktør for den norske avdelingen av Inter Press Service (IPS). Han har utgitt flere bøker, samt forelest ved DH-skoler og universiteter i inn- og utland (Frankrike og USA). Den 7. september 2007 holdt Per-Aslak Ertresvåg, Berit Ås, Trude Malthe Thomassen og Kari Storhaug en 911-pressekonferanse i tilknytning til Protestfestivalen i Kristiansand. I praksis besto pressekonferansen av et foredrag av David Ray Griffin, som er kjent for sine bøker der han avslører alle løgnene og unngåelsene i den offisielle versjonen av hva som skjedde den 11. september 2001. På pressekonferansen lanserte gruppen den tospråklige web-basen 911-Pressekonferansegruppen hvis Plattformdokument er det eneste web-dokument i Europa som prøver å gi en oppdatert helhetsoversikt over alle aspekter ved 911-dramaet. Berit Ås avsluttet konferansen med å si at hun ville prøve å få Griffin nominert til Nobel fredspris. David Ray Griffin og 911-bevegelsen ble nominert til Nobel fredspris 2008 (se Nominasjons­brevet og nominatorene). I oktober 2008 kom Ertresvåg ut med boken SOV, mitt lille Norge (Koloritt Forlag). Dette er en oppfølger av Makten bak makten. Denne boken fokuserer på hvordan NWO-konspirasjonene har invadert vårt eget lille land takket være norske muldvarper i leder­posisjoner innen politikk, finans og industri. Mange kjenner til denne muldvarp-virksomheten, men er for konforme og tafatte til å ta et oppgjør med den. Pressen har for lengst druknet i trivialitetenes bunnløse brønn. For dem som ikke bruker Internet aktivt eller leser utenlandsk litteratur, er Ertresvågs to siste bøker den eneste norske kilde til informasjon om NWO-kabalen og dens konspirasjoner. Bokens forord er skrevet av Edvard D. Vogt, professor Emeritus ved Det juridiske fakultet, UiB, som ut fra et enkelt resonnement konkluderer at jo høyere opp i samfunnspyramidens maktelite man kommer, dess hyppige treffer man hverandre, diskuterer felles agendaer, og når konsensus om felles strategier, planer og mål. Jo høyere opp i samfunnspyramidens maktelite man kommer, dess større er sannsynligheten og naturligheten av å finne konspirasjoner av det profesjonelle slaget og av det riktig store formatet. Konspirasjoner på samfunnstoppen er således noe vi kan anta er den naturlige regel, ikke unntaket. Ertresvåg begynner boken med sine observasjoner om hvordan Norges demokrati og velstand nå undermineres og svekkes innenfra av de norske muldvarper i leder­posisjoner innen politikk, finans og industri. Disse muldvarper fungerer i praksis som landsforrædere. Dette lands­sviket er langt alvorligere og fortjener hundre ganger mer media-oppmerksomhet og diskusjon enn det som oppsto rundt den døve og isolerte 80-åringen Knut Hamsun. Men pressen har gått tabloid, og det norske folk ”morer seg til døde” med underholdnings­programmer. I Norge begynte undermineringen av Norges suverenitet med Gro Harlem Brundtland. Pressen skriver i beste fall vagt og diffust om ”globalisering” som om dette er en naturlov. Sjeldent blir det presisert at det egentlige emnet er hvordan eliten presser frem globalisering av nyliberalismen. Sjeldent blir det problematisert at nyliberalistisk politikk i sin essens går på bekostning av det nasjonale demokratiet og den offentlige velstand, eller at 80 % av befolk­ningen (arbeiderklassen og middelklassen) er denne politikkens tapere. Under denne poli­tikken ser vi en samtidig økning av fattigdommen og antall milliardærer; hvilket Susan George har påpekt i sine bøker for over tyve år siden. Selv en forening som Nei til EU greier ikke å se EU i dens rette NWO-kontekst. Der i gården ser man bare hvordan enkelte typer av norsk næringsvirksomhet trues ved implemen­tering av EU- og WTO-direktiver. Bilderberg-gruppen. Når Bilderberg-gruppen, som representerer makteliten og NWO-kabalen i Europa og Amerika, kommer sammen hvert år i hemmelighet på et 5-stjerners hotell for å nå konsensus om felles strategier, planer og mål, må man være temmelig virkelighets­fjern for å anta at denne aktiviteten ikke er av konspirativ natur. Mens mange tilhørende den norske makteliten inviteres og deltar bare på ett Bilderberg-møte, hvilket svekker deres integritet men ikke nødvendigvis må tolkes dithen at de har solgt sin sjel til NWO-agendaen, så har noen nordmenn definitivt solgt sin sjel til NWO-agendaen. En av disse er industrilederen Egil Myklebust, som i flere år har sittet i BG’s styringskomité. Der sitter han og analyserer hvert år hvilke norske menn og kvinner i nøkkelposisjoner som kan la seg forføre av makten, glansen og visjonene til Bilderberg-gruppen. Disse sender han så ut invitasjon til. Eksempler er Thorvald Stoltenberg (1994, 1995), Kristin Clemet (1999), Jens Stoltenberg (2002), sentralbank­sjef Svein Gjedrem (2003), Nobelkomiteens sekretær Geir Lundestad (2005) og Siv Jensen (2006). Hvorfor i all verden skulle noen takke ja til et topphemmelig helgeopphold arrangert av et lyssky syndikat, hvis det ikke var fordi man vurderer å gjøre business med dem? [Riksavisen har utviklet en database med avanserte søkemuligheter over samtlige Bilderberg-deltakere fra 1954 til 2008 (her). For mer om Bilderberg-gruppen, se min bokanmeldelse av Daniel Estulins bok The True Story of the Bilderberg Group (2007)]. 911 og Chemtrails. Ertresvåg kommer inn på 911-dramaet og Chemtrails. Han konkluderer at problemet med disse store konspirasjonene er ikke mangelen på fakta, men den psyko­logiske og mentale prisen ved å skifte verdensbilde. Bare de som har skiftet verdens­bilde kan vite hvor høy denne prisen er. Og jo eldre man er, eller jo mer man har studert her i livet, dess høyere er prisen med å kaste det gamle på bålet og bygge opp et kunnskaps­fundament! Den undersøkende journalisten William Thomas skrev i 1997 den første artikkelen om Chemtrails, der ordet ”Chemtrails” ble lansert. Det er ikke noe problem å skille Chemtrails fra de normale Contrails, de har hver sine karakteristiske trekk (kilde). Chemtrails er nå et globalt fenomen, der høye nivåer av aluminium og barium er det vanligste funnet. Den mest vitenskapelige og pågående Chemtrail-forskeren i dag er uten tvil Clifford E. Carnicom, som sommeren 2008 har isolert og dyrket i kultur biologiske patogener kalt Morgellons som kommer fra Chemtrails (se video der Carnicom og Gwenn Scott diskuterer Morgellons). Hva formålet med Chemtrails er, eller hvem som står bak, vet vi ennå ikke. Chemtrails kan ha flere formål, som å svekke befolk­ningens helse, fremme HAARP-installasjoners yteevne, og å redusere himmelsikten (hvilket ifølge noen spekulasjoner kan være relatert til ankomsten av planeten Nibiru). Morgellons som vokser Frimureriet. Ertresvåg tar opp hvordan Stortinget og pressen bevisst har unngått å rette søkelyset på frimureriet: den skjulte makt som disse ordener og losjer representerer, og tilfeller der denne makten misbrukes pga. lojalitetsproblemer som ligger i selve organisa­sjons­formen. Det er særlig representantene for rettsvesenet som synes å ha misbrukt denne makten, slik det fremgår i Erik Rudstrøms selvutgitte tobindsverk Frimureriet og de skjulte makteliter (4. utg. 2005) [bind 1: Om broderskapsbånd i norsk rett og politikk; bind 2: Om broderskapsbånd i verdenspolitikken] og i Freddy Kristoffersens selvbiografi som kom ut noen uker etter at han døde, Mafiaen i Eiker: en selvopplevd historie (2006). Norge har hatt to offentlige makt­utredninger, i 1972 og i 1997; ingen av dem inkluderte granskning av frimurerne. De store frimurerlosjene ble etablert på 1700-tallet 75-100 år før Rothschild-dynastiet med sine NWO-planer ble en samfunnsfaktor ved begynnelsen av 1800-tallet. Frimureriet represen­terer en blanding av diverse esoteriske strømninger, også kristne, mens NWO-kabalen ønsker å fremme et materialistisk verdensbilde. Naturligvis kan man anta at NWO-kabalen har greid å infiltrere de store frimurerlosjene, og naturligvis blir korrupsjon og konspirasjoner avslørt innen frimureriet som innen alle andre sosiale møteplasser, men derfra er det et meget langt skritt til å hevde at frimureriet er et redskap for NWO-kabalen, hvilket mange kristenkonservative (og muligens Ertresvåg) antar. Psykiatrien og Gaustad sykehus. På kirkegården ved Ris kirke i Oslo ligger en massegrav som sist ble tatt i bruk i 1989. Historien bak denne massegraven er så mørk og grusom at Gaustad sykehus har sendt brev til pressen om ikke å omtale graven eller dens historie. Da pressen har blitt en lydig puddel, måtte det en Ertresvåg til for å rippe opp i historien. CIAs eksperimenter med MindControl, atferdskontroll og bruken av psykedeliske stoffer som sannhetsserum nådde også frem til Gaustad sykehus, brukt på forsvarsløse pasienter som hadde blitt fratatt alle rettigheter, som tatere og barn med tysk far og norsk mor. I denne graven finner vi også lobotomi-ofre. Mellom 1941-74 skal Gaustad sykehus ha stått for ca. 3.000 lobotomier. De ti første årene skal 24 % av ofrene ha dødd under selve operasjonen, utført bl.a. med strikkepinner og ishakke. Om det var en bedre skjebne å overleve operasjonen, vites ikke. Ertresvåg utpeker særlig lege og psykiater Ørnulf Ødegård (1901-83) som medansvarlig i dette mørke kapittelet, i sin rolle som direktør for Gaustad sykehus fra 1938-82. Kjersti Ericsson, som sammen med Eva Simonsen har skrevet boken Krigsbarn i fredstid (2005), viser til i et intervju at Ørnulf Ødegård i en sakkyndig uttalelse hevdet at halvparten av mødrene til ”tyskerunger” var arvemessig mindreverdige (kilde). Ris kirke, Oslo  Europamester i tvangsinnleggelser. Norge har i dag det desidert høyeste antall psykiatriske tvangsinnleggelser i hele Europa. Antallet er 5-7 ganger høyere enn i våre naboland Danmark og Sverige. Ertresvåg spør om dette høye antallet kan være relatert til at flere varslere i de senere årene har blitt tvangsinnlagt, trolig fordi de er varslere. Han tar opp historien til Synnøve Fjellbakk Taftø som jobbet ved Utenriksdepartementet, og som kom med flere avsløringer som var så ubehagelige at dette trolig var grunnen til at hun ble tvangsinnlagt. Under regjeringen til Kjell Magne Bondevik og justisminister Odd Einar Dørum ble en lov om tvangsinnleggelse vedtatt som pga. sin diffuse formulering lett kan misbrukes. Norsk etterretning og CIA. Oddmund H. Hammerstad, offiser og tidligere stats­sekretær i Forsvars­departementet, fikk i 1997 utgitt boken Oppgjør: med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenestene (Genesis Forlag) [bokanmeldelse av Frode Eriksen]. Boken handler om det norske etterretningsapparatets samarbeid med CIA, og de ”kulturproblemer” dette skapte da CIA er uten moralske skrupler og opplever seg som hevet over loven, mens nordmennene ville holde seg innenfor lovverket samtidig som de klamret seg rundt beina til ”Big Daddy”. Dette leder Ertresvåg inn på den såkalte ”Kåre Torvholm-saken” der millionbeløp gjennom flere år regelrett ble stjålet fra kystfiskerne. Også her var det forsøk på å få varslerne stengt inne på sinnssykehus, inkludert lensmannsbetjent Gjert A. Nærø og korporal Oddmar Remøy! Dette dramaet involverer Politiets overvåkningstjeneste (POT) og Stay Behind-nettverket, men er for komplekst til å gjengi her. NWO-angrep mot bondesamvirker? NWO-kabalen og Storkapitalen favoriserer storskala industrialisert jordbruk, da det er dette som gir størst profitt. Men for kundene er prisen de må betale for maten bare en av flere faktorer. Andre faktorer er, eller burde være, matens smaks­kvalitet, matens næringsverdi, evt. tilsetning av veksthormoner og andre uhumskheter, og den livskvaliteten som dyrene har fra fødselen og frem til avlivingen. Maten som kommer fra industrialisert jordbruk er på mange vis usunn, og for å sette det på spissen, ”maten smaker som hund”. Det er derfor interessant å se hvilke diskrediteringskampanjer og evt. bakterio­logiske krigsførings­kampanjer som kooperativer og bondesamvirker som Gilde, Tine, Prior og Felleskjøpet kan ha blitt ofre for. Ertresvåg nevner dokumentarfilmen Smaken av hund (2007) som angriper nettopp disse bondesamvirkene, og angriper dem med en tittel som er ganske så urettferdig. Det merkelige er at institusjonen Fritt Ord tok initiativ til denne filmen og sponset den. Hvilken agenda har Fritt Ord når det gjelder landbrukspolitikk? Ertresvåg kommer i boken ofte tilbake til denne institusjonen, som han antyder fremmer NWO-agendaen. Han finner det sannsynlig at tilstedeværelsen av E.coli-bakterier i morrpølsen fra et av Gildes anlegg i 2006, som resulterte i at 18 personer ble syke, var resultat av bakteriologisk krigføring (Wiki om E.coli-saken). På samme tid var det to utbrudd av E.coli-bakterien i Nord-Amerika, i fersk spinat og i salat (kilde). Fra filmen "Smaken av hund"  Vannet vårt er i ferd med å privatiseres og kommersialiseres. Nordmenns gratis tilgang til vann står nå i fare for å bli privatisert og kommersialisert. Dette er ikke et enten-eller; privatiseringsprosessen har allerede kommet godt i gang selv om vi ennå ikke merker noe særlig til den. Det er Erna Solberg og EU-tilhengerne i norsk politikk som fremskynder en slik privatisering og kommersialisering. Dette er knyttet opp til EUs Tjenestedirektivet fra 2006, som politikere flest ikke orker å sette seg inn i. Globale kommersielle vannselskaper som vil erobre de norske vannressurser står ikke bare ved den norske dørterskel, de har allerede fått en fot innenfor. Norge er et lettlurt og lukrativt bytte med politikere som utmerker seg mer ved sin konformitet enn ved kompetanse og integritet. Folkehelseinstituttets ønske om å UV-bestråle vann for å bekjempe parasitter synes å være et NWO-påfunn som vil skade langt mer enn det gavner. For mer informasjon, gå til Vannbevegelsen: folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. Vaksineringsbløffen med Stoltenberg-familien som ambassadører og profitører. De færreste er klar over at selve vaksinasjonsparadigmet nå synes å henge i en tynn tråd, og holdes kunstig i live ved fusk, feiltolkning av data og systematisk ignorering av uønskede effekter. God dokumentasjon av dette finner man i Rolf Erik Hanssens bok Vaksinasjon: hva er sannheten om vaksiner? (2006) og i online-artikkelen til Jon Rappoport, Vaccine dangers and vested interests (2006). Én konspirasjon er hemmeligholdelsen av at vaksiner ikke virker etter den idé de er basert på, og nå misbrukes kun for profittens skyld; en helt annen konspirasjon er evidens på at NWO-kabalen via helsemyndighetene synes å bruke vaksinering til flere formål som bl.a. befolknings­kontroll (ved at vaksinen enten steriliserer personen eller svekker immun­forsvaret) og diverse biologiske eksperimenter. Som grunnlagsdokumentasjon kan her nevnes Gary Matsumotos bok Vaccine A: The covert government experiment that’s killing our soldiers, and why GI’s are only the first victims (2004) samt diverse blogg-artikler om vaksinen mot Human Papilloma Virus (HPV) som skal forårsake livmorhalskreft (to artikler fra Kjeld Heising: 241007, 081007). De færreste kjenner til hvilket intimt samrøre det er mellom Rockefeller Foundation, Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI) og Stoltenberg-familien. De tre arbeider til de grader for hverandre at det blir spennende å se om dette tåler medias oppmerksomhet, hvis og når noen i den anemiske pressen tør å ta tak i dette. I årene 1910-20 ble båndene mellom den kjeltring­aktige laug-organisasjonen American Medical Association (AMA) og Wall Streets bank/finans-elite knyttet ved at landets rikeste og mektigste personer opprettet skattefrie fond som støttet medisinsk forskning. Pengene gikk til AMA-godkjente medisinske skoler og universiteter. Finans­eliten forventet på sin side å få mye igjen for pengene, da det bare var i navnet (og for den naive presse) at dette var ”humanitære” og ”filantropiske” donasjoner. Kenny Ausubel skriver i boken When Healing becomes a Crime (2000; s. 288-89): ”Medisin hadde aldri før vært lukrativ forretning, og plutselig var den besvangret med nok løfter til å tiltrekke seg ”gummi-baronene” fra slutten av 1800-tallet. De anvendte masse­produksjonens industrielle logikk på frembruddet av medisinske behandlinger. AMA kastet seg på hjulene til disse overveldende finansielle kreftene for å transformere medisin om til en industri. Formuene til Carnegie, Morgan, Astor og Rocke­feller finansierte kirurgi, strålebehandling og legemidler, som ble de lukrative hjørne­steinene til den gryende medisinske økonomi.” Partnerskapet mellom såkalt ”skolemedisin”, farmasøytisk industri og Wall Street dannet den konstellasjon som vi i dag tar for gitt og innbiller oss er ”objektiv medisinsk vitenskap til pasi­entens beste”. Kirurgi, strålebehandling og legemidler har det til felles at alle partene i konstellasjonen tjener på det. [Denne historien er nærmere omtalt i mitt kreftkapittel her]. Rockefeller Foundation har altså i nærmere hundre år vært en sentral aktør i denne ”let’s make money by making and keeping people as sick as possible”-affæren som i dag kalles objektiv medisinsk vitenskap. Det var Rockefeller Foundation som i 1929 stiftet og full­finansierte Statens institutt for folkehelse, som i 2002 ble slått sammen med Statens helseundersøkelser (SHUS) til Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI) som er et forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Camilla Stoltenberg, som er søster av statsministeren, arbeider som FHIs assisterende direktør. Ertresvåg skriver (s. 108): ”På hennes [Camilla Stoltenbergs] ansøkning mottar instituttet titalls millioner kroner hvert år fra Rockefeller Foundation. Midlene disponeres angivelig i sin helhet av familien Stoltenberg. Nøyaktig hvor mye familien mottar på dette viset vet man ikke fordi instituttets regnskaper som nevnt ovenfor, er hemmelige.” Camilla Stoltenberg Jens Stoltenberg har vært en reisende ambassadør for vaksinekampanjer, hånd i hånd med verdens rikeste mann Bill Gates som i de senere årene har hevet seg på den profitable vaksine/medisin-karusellen. Med alle de mangemilliardærer og transnasjonale mega-konserner som er involvert i helse, i å hjelpe lille deg og meg, skulle man tro at verdens helseproblemer var over for lenge siden. Istedet ser vi en kontinuerlig økning av helse­problemer. Merkelig. Stoltenberg-regjeringen har hastebevilget rundt 800 millioner kroner til vaksineringskampanjer, og har lovet totalt seks milliarder kroner i støtte frem til 2015. Regnskapene til Nasjonalt folkehelseinstitutt er unntatt offentlighet, grunnet ”konkurranse i vaksinemarkedet”. FHI er altså en aktiv aktør i vaksinemarkedet; hvilket naturligvis er en uholdbar situasjon for en offentlig etat som skal være borge for objektiv kunnskap og være på pasientenes side. I stedet har vi en etat som profiterer på at flest mulig nordmenn tar flest mulig vaksiner. Fortjener en slik etat vår tillit? HAARP-prosjektet. Ertresvåg skriver om Norges deltagelse i HAARP-prosjektet, og mener at militæret (eller myndighetene) her på ny klamrer seg rundt beinet til ”Big Daddy” i eksperimenter med mennesker og naturen som ikke bare må være meget farlige, men hvis langsiktige konsekvenser vi er fullstendig uvitende om. Ertresvåg skriver at basestasjonene i Norge som fysisk deltar i HAARP-prosjektet er: Globus 2-radaren i Vardø (eid av amerikanerne); det internasjonale EISCAT-anlegget på Ramfjordmoen ved Tromsø (info); NATO-anlegget i Verdal (som de lokale myndigheter hevder overhodet ikke er i drift!), radarstasjonen på Sognefjell i Sogn og Fjordane. Deler av befolkningene rundt disse stasjonene føler seg som prøvekaniner for merkelige stråleeksperimenter. Ertresvåg nevner at besetningen ombord på det militære etterretnings­fartøyet Kvikk (som var ombygd med spesielle og sterke antenner og radarutstyr) skal ha blitt foreldre til et uvanlig høyt antall vanskapte nyfødte barn. Besetningen kom imidlertid ingen vei juridisk sett da det var umulig for dem å bevise noen sammenheng. Den internasjonale faglitteraturen argumen­terer for at HAARP foruten vær-modifikasjon også dreier seg om miljø-modifikasjon og MindControl. Maarit M. Hanssen har nylig gitt ut den første norske boken om HAARP, Tors hammer. Geofysiske våpen, en realitet eller science fiction? (Kolofon, 2008). Tre av hennes venner har forøvrig blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus pga. innlegg og artikler som de har skrevet som belyser NWO-konspirasjoner. Globus 2-raderen på Vardø  ”Kunsten å skyte ned stjerner”. Dette kapittelet handler om tre norske enere som ble oppsagt fra jobben, forfulgt av det norske rettsvesen og forsøkt tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling nettopp pga. deres verdifulle bidrag til det norske samfunnet. Deres historier er imidlertid for lange og komplekse til å gi utfyllende sammendrag av her. Den første stjernen er ingeniøren Magnus B. Aase, som hadde meget ansvarsfulle stillinger i den statseide bedriften Kongsberg Våpenfabrikk (KV), som var i virksomhet fra 1814 til 1987. Aase oppdaget i 1975 at KV drev med ulovlig eksport av teknologi til øst-europeiske land. Dette var et brudd på COCOM-regelverket som NATO-landene hadde underlagt seg, og som regulerte vestblokkens salg av strategiske varer, tjenester og teknologi til kommuniststatene. Det viste seg at KV var løpegutt for CIA, som prøvde å få bevilget høyere offentlige budsjetter til seg selv ved å overdrive trusselbildet av fiendens tekniske know-how. Det interessante her er at POT identifiserte seg med kjeltringsiden, CIA og KV. Det var Aase som POT var ute etter, og som de brukte ressurser på å overvåke. KV ble avviklet i 1987 fordi fortsatte brudd på COCOM-regelverket til slutt ble avslørt i en offentlig kontroll. Magnus B. Aase holdt et foredrag om saken på Varslerseminaret i Oslo i november 2006, som kan ses her [Veoh-video; 30 min]. Den andre stjernen er elektroingeniør, oppfinner og idealist Einar Langset, som i 15 år har hatt toppjobber innen oljeindustrien i Nordsjøen og på land. Hans store forbrytelse mot det norske samfunn var at han tok verdenspatent på en oppfinnelse som gjør det mulig å utvinne geotermisk energi fra forlatte, tomme borehull som Norge har overflod av. Han ble da betraktet som en trussel mot de norske oljeinteresser, hvilket resulterte i at han to ganger ble arrestert i arbeidstiden og tvangsinnlagt på psykiatriske avdelinger (i 1994 og 1996). Han har aldri fått forklaring på tvangsinnleggelsene. Den tredje stjernen var Eirik Finne, arkitekt, ingeniør og brannekspert. Hans helteinnsats begynte i 1958 da han som øverste brannekspert for Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) fikk i oppdrag å finne årsaken til to husbranner. Han fant og rapporterte årsaken, som var de såkalte ”ventilerte tak” som fungerte som brannfelle. Problemet var at denne takkonstruk­sjonen var selve juvelen i NBIs skrytepakke. NBI hadde konstruert disse brannfellene og sto som faglig garantist. Da ledelsen i NBI valgte å ignorere Finnes oppdagelse av årsaken og prøvde å fryse ham ut, prøvde han å varsle myndighetene. Han brukte over tyve år på å påkalle myndig­hetenes reaksjon, og i denne tiden gikk nærmere 1000 menneskeliv tapt pga. de ventilerte takene. Som eksempler på mer kjente tilfeller kan nevnes brannene som oppsto i Colosseum kino i 1963, i Sandnessjøen Sykehjem og i Gullhella Pleiehjem i 1979, og de tolv rekkebolig­husene på Furuset i Oslo som brant ned den 21. mars 1998. Den takken han fikk for sin varslerrolle nådde sitt klimaks i 1979 da myndighetene, anført av stortingspresident Guttorm Hansen, forsøkte å få ham tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Eirik Finne døde i 2002, 82 år gammel. Egil Myklebust og Eivind Reiten: to landsforrædere? Hvis definisjonen av en ”lands­forræder” er en person som i det skjulte arbeider systematisk for å underminere nasjonens stjerne­konserner, nasjonens disposisjonsrett over naturressursene, den nasjonale velstand og den nasjonale sikkerhet, kvalifiserer Egil Myklebust og Eivind Reiten til å bli for lands­forrædere. De fortjener å bli utsatt for minst det samme søkelys – samt den samme skam og vanære – som Knut Hamsun som døv og isolert 80-åring ble gitt. Egil Myklebust har spilt en sentral rolle i å kvitte seg med en rekke av Norges industrielle kronjuveler der vi for noen av dem satt med den internasjonale spisskompetansen: Freia sjokoladefabrikk (solgt til utlandet i 1993), DYNO Nobel (solgt til utlandet i 1994), Magnesium­bedriften på Herøya (avviklet og solgt i 1993-95), og Hydro Seafood (Norges største oppdrettsselskap) som ble solgt til utlandet i 2000. Tusener av arbeidsplasser gikk tapt, norsk spisskompetanse ble avviklet, og den norske stat mistet årlig mange milliarder i skatteinntekter. Myklebust er den eneste nord­mannen som er et permanent medlem i Bilderberg-gruppen gitt hans faste plass i styrings­gruppen, så han må mer enn noen annen Bilderberg-deltaker vite at dette er en av de mektigste fronter for NWO-agendaen. Likevel velger den norske presse og det norske Storting å se en annen vei. Da fortjener vi de tilstander som kommer, og som langt på vei har kommet. Myklebusts bidrag som styreleder i SAS har vært å svekke samvirket mellom konsernets tre skandinaviske land. Oppkjøpet av det privateide Braathens SAFE i 2004, der de ansatte hadde helt andre arbeidsvilkår, var nødt til å resultere i store problemer. Er det langsiktige målet å avvikle hele SAS ved å stykke det opp i småbiter som så selges til utlandet? En rekke driftsenheter og materielle aktiva har allerede blitt solgt ut. I februar 2008 trakk Myklebust seg brått som styreformann, da SAS kanskje var i sin største krise noensinne. Etter at Myklebust gikk av som styreleder for Norsk Hydro i 2001, tok Eivind Reiten (Bilderberg 2000) over med den nye tittelen konsernsjef. Også han synes å arbeide syste­matisk for å svekke Norge som industrinasjon. Da han var olje- og enerigiminister i årene 1989-90, som representant for Senterpartiet, sto ham for en liberalisering av det norske energimarkedet. Strømforsyningen ble delvis privatisert, og kraftprisene gikk rett til himmels. I april 2006 ble det klart at Reiten som konsernsjef i over et år hadde drevet skjult lobby-virksomhet mot sin egen regjering i Brussel for å bli kvitt de norske konsesjons­lovene (den såkalte ”hjemfallsretten”) som sikret norske kraftverk på norske hender. Ertresvåg skriver (s. 161): ”Reiten ble den ledende kraft bak fusjonen mellom Statoil og Hydro. Uforsonlig stilte han sine eiere overfor et ultimatum: Det innarbeidete navnet Statoil måtte forkastes, i tillegg hadde han utsett seg selv som styreformann for industrikjempen, samtidig som han ville være toppsjef for aluminiumsbedriften Hydro, restene av det oppsplittede, gamle selskapet… At det amerikanske konsulent- og revisjonsselskapet Price Waterhouse fikk i oppdrag å forberede det nye selskapets tilstedeværelse på New York-børsen til den beskjedne sum av 250 millioner kroner, var bare naturlig… Reiten har fortsatt sin forgjengers industripolitiske utsalgspolitikk. Han ble stanset da han ville selge ut Hydro Automotive på Raufoss, noe som ville ha rammet 700 familier. Den ble reddet gjennom lokal mobilisering. Men han fikk gjennomført salg av selskapets viktigste petrokjemi­virksomhet (Hydro Polymer) for 5,5 milliarder kroner til den britiske petrokjemigiganten Ineos... Kan noe menneske stole på Eivind Reiten?” Det meste av norsk industri som Myklebust og Reiten berører, synes å gå i oppløsning og forsvinne til utlandet. Samarbeidet mellom Myklebust (som fortsatt er ekstern styremedlem ved UiO) og Kristin Clemet som forsknings- og utviklingsminister 2001-05 har resultert i det som Hans Kolstad i en kronikk i Aftenposten den 9. oktober 2007 har kalt Universitetets fall. Eivind Reiten Den norske journalistikkens bunnløse fall. Ertresvåg mener at det var på 1970-tallet at den norske journalistikkens kvalitative forfall begynte, og at dette var knyttet til diverse kampanjer som prøvde å løsrive pressen fra de politiske partiene. Den norske journalistikkens kvalitative fall er et fall fra samfunnsansvar med fokus på vesentligheter til en orgie i anti-intellektualisme, konsumerisme, trivialiteter, irrelevans, sludder og sladder. Journalistene har blitt dumme og naive tjenere for Establishment-direktiver som de ikke en gang stiller spørsmål ved. Det aller siste norske journalister ønsker å diskutere, er deres eget forfall. Dette forfall er deres sterkeste tabu-emne. Debunker-kobbelet rundt foreningen SKEPSIS aktiveres. Et av de siste kapitlene i SOV, mitt lille Norge er viet media-verdenens sensurerende reaksjoner på hans forrige bok, Makten bak makten. Hele debunker-kobbelet rundt foreningen SKEPSIS ble sluppet løs og aktivert. Mandatet til SKEPSIS er å forsvare det politiske og det vitenskapelige Establishment mot alle former for konspirasjonsanklager, samt å forsvare scientisme. Deres enkle standardrespons er å hevde at det egentlig ikke finnes (store) konspirasjoner i denne verden, påstander om denslags er kun et resultat av paranoia. Frontpersonene i SKEPSIS prøver å fremstille seg som eksperter på de ”sosiologiske” og ”psykoanalytiske” aspekter ved denne ”paranoia”, en ”ekspertise” de så uttrykker gjennom hundrevis av avisinnlegg og artikler, samt et par bøker. Erik Tunstad stiftet den norske Skepsis, som er tilknyttet det internasjonale CSICOP-nettverket som CIA-sponsede Carl Sagan (1934-1996) var medstifter av. Tunstad arbeider som fagredaktør i forskning.no, og er programleder av Verdt å vite (NRK P2). Tunstads faglige nivå kan bl.a. studeres i det pubertale 911-innlegget ”Ekstreme synspunkter, ja”, hvor han hevder at det ikke ”finnes saklig grunn til å trekke den såkalte offisielle versjonen i tvil”. Innlegget ligger fortsatt på web-basen til forskning.no. Styret i forskning.no nekter å kommentere saken. Skepsis fungerer i praksis som et NWO-organ, sponset eller ikke. Det synes som om de norske Establishment-styrte media, inkludert den ”venstreradikale” avisen Klassekampen, har inngått et uformelt samarbeid med Skepsis. Når ubehagelige konspirasjonsanklager kommer frem i søkelyset, som er litt for store til at de enkelte media-institusjoner selv føler seg kompetent til å avvise dem, ringer de opp ansvarlig redaktør for Skepsis, Asbjørn Dyrendal, og betaler ham antagelig et par 50-lapper for at han skal komme med litt generell eller spesifikk debunk. Ertresvåg harselerer over den primitive sensuren og debunk som ble prøvd iverksatt mot ham, bl.a. gjennom NRK, Morgenbladet, Klassekampen og Erik Tunstads forskning.no. Ertresvåg skriver: ”Angrepene [på boken] ble i seg selv et slags speilbilde på litt av den virkelighet boken prøvde å beskrive. Counterproductive er amerikanernes ord for slik mislykket innsats.”           Erik Tunstad og Asbjørn Dyrendal En av dem som prøvde seg med billig debunk, var Skepsis-vennen Øystein Sørensen, som siden 1996 har vært professor i moderne historie ved Historisk Institutt, UiO. I august 2007 fikk han utgitt boken  Den store sammen­svergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger. Bokens uttalte hovedemne er den konspirasjons­litteratur som har basert seg på den tro at Adam Weishaupts bayerske Illuminati-orden (1776 – 1785) ikke gikk i oppløsning ca. 1785, men bare gikk under jorden for så å dukke opp i nye former, og i dag skal være mektigere enn noensinne. Personlig støtter jeg Sørensen på akkurat dette punktet, bl.a. med referanse til kapittel 3 (online) i boken til Vernon Stauffer (1875-1925), The Bavarian Illuminati in America (1918). Ertresvågs forsøk på å la New World Order-konspirasjonen utgå fra Illuminati-ordenen, fremfor å la det ha Rothschild-dynastiet som sin rot og fortsatte kjerne, overbeviser ikke meg, men vi går ikke videre på det her. Poenget er at Sørensen også prøver å avvise selve New World Order-konspirasjonen, hvilket er Ertresvågs hovedanliggende med Makten bak makten, uten å ha lest eller kjenne til den mest grunnleggende NWO-litteraturen. Sørensens uvitenhet på dette emnet har jeg dokumen­tert i min anmeldelse av hans bok (her). Avslutningsvis… Norge er allerede langt på vei forrådt av muldvarppolitikere og av tafatte politikere som velger å lukke det ene øyet, av et degenerert pressekorps som lever i sin egen verden av sludder og sladder, og av særdeles aktive industri- og konsernledere som systematisk arbeider for å fremme NWO-agendaen samtidig som de prøver å unngå oppmerksomhet rundt deres Bilderberg-deltakelse. Vi har imidlertid lover som gjelder Rikets sikkerhet; i NOU 2003:18 om Straffeloven kapittel 8 og 9 kan man lese: ”Straffeloven § 93 bruker uttrykket «rigets sikkerhed eller velferd». Dette favner videre enn begrepet «rikets sikkerhet» alene. Med rikets velferd må forstås landets politiske eller finansielle interesser. I straffeloven § 89, som rammer såkalt diplomatisk landsforræderi, er uttrykket «Norges tarv» benyttet. Dette er en vid angivelse av interesser og omfatter blant annet militære, politiske og finansielle interesser overfor annen stat.” Hvis det norske folk ikke våkner opp snarest, vil den politisk-økonomiske erobringen av Norge snart være fullført. Paragrafene under Straffelovens kapittel 8 og 9 vil da til evig tid være en ubehagelig påminner om en liten nasjon som valgte å lukke øynene for de aller mest graverende lovbrudd: de som angår Rikets sikkerhet.   Kilder og ressurser: Bilderberg/NWO-database. Dette er en unik database over samtlige Bilderberg-deltakere, med mange innlagte søkemuligheter. Utviklet av Riksavisen. Hanssen, Maarit M. (2008): Tors hammer. Geofysiske våpen, en realitet eller science fiction?. Kolofon Forlag. Myhre, Rolf Kenneth: Bokanmeldelse av Daniel Estulins bok The True Story of the Bilder­berg Group (2007). Myhre, Rolf Kenneth: Bokanmeldelse av Øystein Sørensens bok Den store sammensvergelsen (2007). Chemtrails-linker: * William Thomas (2004): Chemtrails confirmed [bok] * William Thomas’ Chemtrail-section [web-base] * Clifford E. Carnicom (2005): Aerosol crimes [Google-video, 1t:39 min]. * Aerosol crimes & cover up [web-basen til Clifford E. Carnicom].   Back to:  Relevante web-ressurser   //  Home